Thursday, March 28, 2024

Tyvene som roper stopp tyven!

En utvikling av den lukkede tomta er bra. Men det er behovene tl befolkningen på Fagerstrand som skal komme først.



I Amta 18/3 går H, Frp, og KrF til angrep på AP fordi Ap forsvarer Dykkerskolen sine muligheter til å fortsette virksomheten på Nesodden. Saken er den at i den nye plan for Fagerstrand som er lagt ut på høring, foreslås området ved kaia hvor Yrkesdykkerskolens har sin virksomhet, til kombinerte formål ( les bolig og næring) i stedet for kun til næring. Ap i likhet med Rødt, SV og MdG ønsket at dette området skulle sones utelukkende til næring og allmenne formål. Dette for å støtte næringsutvikling som har ellers trange kår på Nesodden.

Artikkelforfatterne presterer å antyde at det finnes «tette bånd» mellom Ap og Dykkerskolen og at dette er årsaken til at Ap gikk i mot denne planbestemmelsen. Det er å snu saken på hodet. 

Det er vel de borgerlige som setter grunneierens, Cirkel K sitt ønske om superfortjeneste foran Nesodden sitt behov for allsidig utvikling og satsing på næring. Det er velkjent at fortjenesten på boligtomter er svært mye høyere enn på næringstomter. Det betyr at alle tomteeiere sloss for å få utviklet tomter til boligbygging, og at krav om næringstomter blir motarbeidet og omgått. Fagerstrand sjøside er ikke noe unntak. Høyre står i kjent stil på de profitthungrige utbyggernes og grunneiernes side. 

De sender komuneplanen for Fagerstrand sentrum ut på høring uten at nødvendig sikring av næringsutvikling er med, i strid med Nesodden næringsrådets ønsker. Her er vi i den underlige situasjonen at SV, AP og Rødt støtter Næringsrådet, mens «de borgerlige» bryr seg mest om interessene til en stor tomteeier. 

Yrkedykkerskolen er en av de mest fremtidsrettede bedrifter vi har på Nesodden. Samtidig vet vi at en rekke andre svært dyktige aktører innen maritim næring er interessert i å etablere seg på Fagerstrands sjøside. AP har i denne saken gjort en selvstendig vurdering, i stedet for å følge Høyre som i de fleste andre lignende saker. Det skal de ha ros for. En viktig årsak er antakelig at de gamle «samfunnsbyggerne» i Nesodden Arbeiderparti har innflytelse i partiet.

At planen nå går ut på høring slik Cirkel K har ønsket, er et trist nederlag. Når først premsissen er akseptert blir snuoperasjoner vanskeligere. Men – det er fremdeles mulig å samle et flertall som vil sikre stor næringsutvikling på Fagerstrand sjøside.

Det krever at politikerne klarer å forstå at det er forskjell på interessene til en tomteier og til en kommune som skal ivareta en allsidig utvikling, og at de faktisk gjør egne vurderinger. Vi håper at Venstre, gründernes parti, kjenner sin besøkelsestid, forstår hva som står på spill på Fagerstrands sjøside og handler deretter. Nesodden kan ikke forspille sine muligheter til å tiltrekke seg noe av de beste bedriftene Norge har, bare fordi noen ikke kan stå imot mektige grunneiere.

Olga Papalexiou

Vigdis Seljåsen Lie

Tuesday, March 26, 2024

Næring til Fagerstrand sjøside: Cirkel K bløffer














Næring har små kår på Nesodden. En viktig grunn er at tomteiere får omtrent 4 ganger så godt betalt for boligtomter som for næringstomter. Mange muligheter har gått tapt:

  • Gamle Hellvikvei 5 (Knuts kolonial) ble regulerte til 50% næring og 50% bolig. Når bygget var ferdig hadde nesten alle næringsarealene 3 rom kjøkken og bad. Så kom søknadene om omregulering. Nesten ikke noe næring er der nå)

  • Det var regulert inn næringsarealer i Spro 1. I ettertid har utbygger blitt fritatt.

  • Stiftelsen Sofienlund skulle bygge rehabiliteringssenter på Fjellstrand. Når søknaden kom handlet den mest om boliger. Forhåpentligvis blir det noe rehabilitering også.,

Lista kan gjøres mye lenger. Uten en streng regulering vil vi på Fagerstrand sjøside også bare få boliger, kanskje med vaktmestere og frisør som næringsallebi.

Bløff 1

I amta 20/3 skriver Cirkel K: «Inntekter fra boligtomter er nødvendig for å finansiere all annen utvikling, enten det er infrastruktur, fellesarealer eller næringstomter».

Ikke et fnugg av fakta for å underbygge påstanden blir lagt fram.

Nå står firma som bl.a. driver med undervannsteknologi i kø for å få kjøpt tomt til virksomheten sin. De vil ha dypvannskai nært Oslo. Så langt jeg vet har ikke Cirkel K engang villet diskutere med firmaene. Også universiteter og forskningsmiljøer har vist interesse. Næringstomter kan selges for mange millioner og i tillegg til felleskostnader gi Cirkel K god fortjeneste. Det handler bare om hvor mange hundre millioner Cirkel K kan få ut av tomten. Å få regulert alt/mest mulig til bolig betyr kanskje rundt 100 millioner i ekstrafortjeneste. Det står striden om.

Hvor mange lobbyister og propagandister Cirkel K vil hyre inn for å forsøke å få maksimal boligbygging kan vi bare gjette på.

På sjøsiden kan vi få mange hundre arbeidsplasser. Det kan gjøre Fagerstrand til et sted vi reiser til, ikke fra. Miljømessig og sosialt er å redusere pendlingen det viktigste tiltaket vi kan gjøre.

Vårt ønske er altså en levende sjøside med omfattende næringsvirksomhet kombinert med strandpromenade som kan gi gode naturopplevelser, tur og lekemuligheter. Vi snakker ikke om omfattende industrivirksomhet, men mest om klargjøringsvirksomhet, visningssted og salg.

Støyen som allerede er der fra Dykkerskolen er antakelig den største utfordringen. Så langt har vi ikke opplevd den som plagsom under båtpuss m.m. Men med soveværelsevindu 30 meter fra trykkluftskompressorene er det nok større utfordringer. Å tillate boliger her er å presse dykkerskolen bort.

Bløff 2

«20 000 kvadratmeter næring på kaia», skriver Cirkel K flott. Hva slags næring? Et bilverksted og en pitzarestaurant trenger litt forskjellige lokaler. «Almene» næringslokaler er som oftest et synonym for utbygging av «næring» på samme måte som nevnt innledningsvis. Skal Cirkel K ha troverdighet med næringsarealene sine, må det framgå hva slags næring og hvem som er interesenter. Så langt foreligger ingen ting. Da blir kampen for å få kaiområdet regulerte til «kombinerte formål» framfor næring nokså avslørende.

Å sende områdeplanen for Fagerstrand sjøside ut på høring slik Cirkel K ønsker er dypt tragisk for Nesodden.

Vigdis Seliåsen Lie

Geir Christensen


 

Wednesday, March 20, 2024

Vedtatt med 28 mot 3 stemmer














Sinte foreldre klager over redusert åpningstid i barnehagene. (AMTA 20 mars) Ordfører forklarer at vedtaket ble gjort med 28 av 31 stemmer. Hun glemmer og nevne at det var Rødt som stemte mot. Hun begrunner flertalletsvedtaket med at da kan det være flere voksne tilstede samtidig. Det er usant. Det var en innsparing på 800 000 kroner som var hensikten. Med innsparingen blir det ingen flere på jobb samtidig. Bare et velferdskuttet flertallet vil bruke for å skape budsjettbalanse. Rødt ser det ikke som vår oppgave å hjelpe til med velferdskutt, men tvert imot bidra til å skaffe pengene som trengs for å opprettholde forsvarlige velferdsordninger.

Geir Christensen

Thursday, March 7, 2024

Småbarnsfientlig sparemester.

















Stian Fredrik Skalle skriver i AMTA 4. mars om «en småbarnsfientlig kommune».

Lang reisevei til barnehager og korte åpningstider tar han opp. Jeg har selv opplevd hvor festlig det er med barnehageåpning 7:30 når arbeidstiden er fra 07:00 til 15:00.

Det må  legges til de barna som p.g.a. hull i lovnaden om barnehageplass ikke får plass i det hele tatt i mange måneder.

Barna, og de ansattes arbeidssituasjon, blir nok av Skalle undervurdert. Arbeidspresset i barnehagene er uforsvarlig stort og muligheten til å følge opp hvert enkelt barn for dårlige. Å gå hjem med dårlig samvittighet hver dag er ikke motiverende. Og det er faktisk begrenset hvor mange barn du kan ha på fanget av gangen. Å øke grunnbamanningen i barnehagene er presserende. De ansatte motsatte seg sterkt utvidet åpningstid uten at det fulgte tilstrekkelig økt bemanning med. Dette blir av administrasjon/politikere brukt til å sette ansatte og foreldre opp mot hverandre.

Skal vi få en barne- og foreldrevennlig kommune trenger vi:

  • Økt grunnbemanning

  • Rett til barnehageplass for alle barn fra den dagen de fyller 1. år

  • Rett til barnehageplass i egen skolekrets

  • Utvidet åpningstid

Etter initiativ fra Rødt fikk vi til budsjett 2024 utredet kostnadene ved å gi rett til barnehageplass for alle barn fra 1 år. Administrasjonen svarte: 1 ny barnehageavdeling – ca 5 millioner.

De 4 tiltakene koster anslagsvis mellom 10 og 20 millioner årlig, som Nesodden kommune ikke har. I budsjettet var det bare Rødt og SV som fant penger til noe av dette.

For Rødt er det grunnleggende å skaffe til veie penger nok til å drive barne og foreldrevenlige barnehager og skoler samt forsvarlige helsetjenester. Vi har prøvd å få kommunestyret interessert i å se på hvordan inntektene kan økes for å få til dette. Med unntak av SV møter vi en vegg hvor dette ikke snakkes om. Konkrete forslag om f.eks å kreve strømstøtte til kommunene på lik linje med privathusholdninger (Handler om ca 12 millioner for Nesodden) blir avvist uten diskusjon. Debatten i kommunestyre om å be staten om å få beholde mere av skattepengene i kommunene ble sablet ned av Høyres Erik Adland som tydeligvis talte på vegne av flertallspartiet (AP. H og KrF). Der står vi. Partier som viser stor sympati for foreldrenes ønsker, men som ikke engang vil prøve å skaffe penger til formålene, er i mitt hode ikke troverdige.

Geir Christensen



Wednesday, February 28, 2024

Forbedringspotensial til barns beste?

Kommunen sendte ikke ut rapport etter avdekking av lovbrudd hos NAV

Som fersk folkevalgt på Nesodden har jeg et brennende ønske om å kunne sette meg grundig inn i sakene mitt utvalg skal behandle. Mange saker har en historikk det dessverre blir altfor tidkrevende å få fullstendig oversikt over, men jeg prøver likevel å forberede meg som best jeg kan i forkant av et møte.















I april-juni 2023 gjennomførte Statsforvalteren tilsyn med Nesodden kommune jmf. “Rapport fra tilsyn med Nesodden kommune og Nav-kontorets ansvar for å ivareta barns behov når familien søker økonomisk stønad 2023.” NAV-leder skulle så komme på Tjenesteutvalgets møte 12.01.24 for å gi oss en orientering om saken, og jeg stusset over at selve denne tilsynsrapporten ikke forelå i sakspapirene.

Det avgjørende prinsipp for et velfungerende lokaldemokrati er jo at innbyggerne og deres folkevalgte får nødvendig kunnskap fra kommuneadministrasjonen om planer for og resultater av drift; bare da er det mulig å delta aktivt i politiske beslutningsprosesser.

Unnlatelse av å sikre at vi folkevalgte kunne ha lest tilsynsrapporten når de alvorlige saksforhold rapporten påpeker skulle drøftes, svekket vår mulighet til å bidra til å bedre kommunens praksis. Jeg vil tro svært mange nesoddinger interesserer seg for hvordan kommunen ved NAV behandler sine ‘minste små’ (i betydningen ‘barn i familier som mottar sosialstønad’). Dette er opplysninger om forhold innbyggerne har rett til å vite noe om: Selv om rapporten er et offentlig dokument, ble den ikke delt til utvalgets medlemmer.   

NAV gjorde ikke individuelle vurderinger av barn med ekstra støttebehov. Delegeringsreglementet i Nesodden kommune fungerer slik at ordfører - valgt av oss alle - gir virksomhetsleder i NAV myndighet til å fatte vedtak i enkeltsaker. Vedkommende utfører dermed slikt arbeid på våre alles vegne og har plikt til å handle ‘til barns beste’.

Videre er det sosialtjenesteloven som skal sikre at sårbare søkere får sosialhjelp til livsopphold. I dette tilfellet har det forekommet brudd på både sosialtjenesteloven, forvaltningsloven og kommuneloven. Rapporten kritiserer måten NAV Nesodden beregner behovet for hjelp til barn som har støttebehov utover standardbeløpet.

Det er forståelig at NAV må forholde seg til budsjettet, men når tildelte midler ikke strekker til for å ivareta innbyggernes basale omsorgsbehov, må NAV-leder melde underfinansiering til kommunestyret slik at de folkevalgte kan gjøre omdisponering, og eventuelt varsle Arbeids- og inkluderingsdepartementet om behov for ekstra midler. Ingen av disse forpliktelsene ble ivaretatt her, noe som medførte at de folkevalgte på Nesodden ikke fikk mulighet til å sikre et anstendig økonomisk livsopphold til familier med barn som har ekstra behov.

Statsforvalteren konkluderer i rapporten med at Nesodden kommune ved NAV-kontoret ikke foretar en forsvarlig kartlegging / vurdering / beslutning av barns behov ved søknad om økonomisk stønad. Kommuneadministrasjonen ser dette som et ‘avvik’, mens statsforvalteren velger å kalle det ‘lovbrudd. Dette høres unektelig mer alvorlig ut?!

“Kontoret utmåler stønad til nødhjelp etter standardiserte og lave satser, uten at barn og ungdoms behov er særskilt dokumentert kartlagt eller vurdert i vedtakene”. I 2019 foretok Nesodden kommune en egenvurdering av barns behov og konkluderte selv med manglende kartlegging av barns behov. Da må vi jo nesten stille spørsmål om hvorfor dette ikke var rettet opp i forkant av Statsforvalterens tilsyn 4 år senere?

Statsforvalteren har ført tilsyn med hvordan kommunen gjennom styring og ledelse oppfyller kravene til forsvarlige sosiale tjenester til familiene: “God styring og ledelse bidrar til at brukerne får oppfylt sine rettigheter”. Jeg lurer på hva leder i virksomheten tenker om det?

Slik jeg kjenner nesoddingene, ønsker de slett ikke å bo i en kommune ‘med forbedringspotensial’ hva angår vurdering av økonomisk støtte til barn. Vi forventer bedre svar fra NAV og vi forventer at kommunen stiller opp på alle måter til barnas beste.

Toni Sundaune 
Nesodden Rødt

Tilværelsens uutholdelige letthet

 

Midt inne i denne skogen på Berger går det i følge H, AP og
FrP en grense.  Hvor slutter Bergerskog og hva heter den
delen  dere ikke vil kalle Bergerskog?























Tage Slind Jensen svarer i AMTA 26/2 på spørsmål om det omstridte boligprosjektet i Bergerskog.

Det er lett å svare når en virkelighet kan diktes opp.

I likhet med FrP og H løser han spørsmålet om vern av Bergerskog med å erklære at det 34 mål store småbruket Skjønhaug (Hellvikveien 46) ikke er en del av Bergerskog. Ingen av ovennevte partier tar seg bryet med å forklare hvor i skogen denne grensen som i følge dem avslutter Bergerskog går. Eller hva denne «nye» skogen heter.

Deretter erklærer han flott at utbyggingen av 123 boliger i området som i kommuneplanen er avsatt til «vedlikeholdsvekst» ikke er i strid med arealplanene. Sånn er det når en ikke behøver å begrunne standpunkter eller prøve å forklare logikken engang.

Litt uheldig for Jensen er det at Statsforvalteren straks etter at innlegget ble lagt ut leverer en omfattende innsigelse på utbyggingsplanen. Her refereres bare en setning: «Vi mener det nye planforslagets ytterligere økning boenheter utenfor kommunens vekstområde er i strid med Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus.» Det går selvfølgelig an å være uenig med statsforvalteren. Men en erklæring, uten argumentasjon, er vel litt mye keiseren uten klær?

«Arealnøytralitet betyr imidlertid ikke at det ikke kan gjennomføres boligbygging i kommunen», skriver han videre. Det er jo en selvfølge. Det han glemmer å skrive er hva det betyr. Hva må gjøres for å få til arealnøytralitet når man vil bygge ned en skog? Uten ett regnestykke og et kart blir «arealnøytralitet» bare et innholdsløst pynteord.

Det hadde vært hyggelig å få til en konstruktiv debatt hvor AP og Høyre faktisk diskuterte, ikke bare finner opp en passende virkelighet.

Geir Christensen



Friday, February 9, 2024

Nesodden kommune og rettsikkerheten.




















Høyre og Arbeiderpartiet samarbeider tett politisk i kommunestyret.  Her utfordres de på om de virkelig mener at de kan bestemme om mindretallsanker kan avvises av det flertallet de er ledere for.


























Mindretallets rettigheter er en viktig del av et demokrati. I kommunestyret består den av bl.a. retten til å kreve lovlighetskontroll av kommunestyrets vedtak. Da skal statsforvalteren ikke ta stilling til saken, men sjekke om lover og regler er fulgt. Et vedtak som ikke er tilstrekkelig utredet kan f.eks bli opphevet.


Den nye utbyggingen i Bergerskog, Skjønnhaug, oppstod det ikke overraskende strid om. Mindretallet (SV, V og R) mente at det var lovstridig med en så stor utbygging (123 boliger) i et område som bare skal ha vedlikeholdsvekst og summen av områdene utenfor Tangen og Fagerstrand sentrum bare skal ha 20% av veksten i kommunen. Vi mener at dette er mangelfullt utredet og at flertallets argumenter for å se bort fra denne bestemmelsen ikke holder mål.


Mindretallsanken ble behandlet i kommunestyret i januar og ble avvist med 18 mot 13 stemmer. Flertallet mente det ikke fantes ankegrunnlag. Det må gjerne flertallet mene, men det spesielle var at de mente å kunne bestemme det og nekte å sende lovlighetskontrollen til statsforvalteren. Et flertall som mener at en klage på en avgjørelse de har tatt kan avvises av dem selv har ikke respekt for grunnleggende rettsprinsipper. Det er selvfølgelig ankeinnstansen, i dette tilfelle statsforvalteren, som skal avgjøre det.

Det står også tydelig i departementets veileder:

«Et flertall i kommunestyret kan ikke nekte tre eller flere kommunestyremedlemmer å få sin lovlighetsklage fremmet for Fylkesmannen ved å legge til grunn at vilkårene for klage ikke er til stede. En slik adgang vil kunne føre til at lovlighetsklager generelt kan avskjæres av flertallet. Dette vil heller ikke være i samsvar med formålet bak ordningen, som er muligheten for kommunestyrets mindretall til å få avgjørelsen prøvet på nytt ved rettslig tvil.»

Spørsmålet mitt går til de partiene som stemte mot å tillate en lovlighetskontroll (FrP, H, AP og PP): Kan dere forklare hvorforfor dere motsetter dere et mindretalls rett til å få prøvet sin klage?

Geir Christensen





Monday, January 22, 2024

Varer fra okkuperte palestinske områder: Boikotten må nå iverksettes

 












'






Følgende interpellasjon er fremmet til kommunestyremøte 22/1 av SV, MDG og Rødt:

Nesodden kommunestyre vedtok i 2015
«Nesodden kommune vil følge retningslinjene for etisk handel og FNs vedtak ved å
Ikke kjøpe varer fra okkuperte områder i Israel/Gaza så lenge
okkupasjonen fortsetter.»

Dette er i tråd med FN sine vedtak.

I et møte i formannskapet i fjor vår var lederen av felles innkjøpskontoret spørrende og kjente ikke til saken.

I mars fikk ordfører følgende spørsmål:

«Boikott av varer fra okkuperte palestinske områder.

Kan ordfører redegjøre for hvordan kommunestyrets vedtak er fulgt opp? Hvilke innkjøp er blitt

stoppet som følge av dette vedtaket? Lederen for FIK i sin orientering til formannskapet kunne ikke

svare på spørsmålet. Har ordføreren fulgt dette opp?»

Svaret var oppsiktsvekkende:

«Ingen varer er stoppet. Etter kontroll i 2018 kommer det fram at varer merkes med

opprinnelsesland, men ikke hvor i landet varen kommer fra. Ut fra dette kan ikke varer fra

okkuperte områder skilles ut. «

Det er uakseptabelt at et kommunestyrevedtak ikke blir fulgt opp og at kommunestyret ikke får beskjed om dette.

I Norge kan leverandører av gourmet-mat få vite hvilken ku kjøttet kommer fra og hva slags beite den har gått på.

Men det er ikke mulig å finne ut hvor varer fra Israel kommer fra?!

Saken har fulgt opp med spørsmål til ordføreren om hun vil be kommunedirektøren fremme en sak om hvordan det tidligere vedtaket om boikott kan iverksettes. Det fulgte en rekke forslag og nyttige opplysninger med spørsmålet:

-Kreve opprinnelsesgaranti fra leverandør av varer fra Israel.

  • Det finnes lister over firma både hos Palestinakomiteen og Oljefondet over firma som boikottes.

  • En rekke kommuner har tilsvarende vedtak. Nå nylig – Oslo. Her kan det hentes kunnskap.

  • En del varer har allerede påskrift om opprinnelsessted - f.eks appelsiner

Spørsmål til ordfører: Vil hun be om sak fra kommunedirektøren om hvordan kommunestyrets vedtak kan gjennomføres?

Olga Papalexiou






Monday, January 8, 2024

Mangelen på tilrettelagte boliger og foreldrenes ønsker


Jeg forstår utålmodigheten som foreldreinitiativet for tilrettelagte boliger føler. (AMTA 18/12)

Rødt menener at det er et samfunnsansvar å bosette disse ungdommene. Dersom dere ikke lykkes, vil kommunen måtte skaffe plasser i kommunale boliger/bokollektiver. Det vil koste både i tomtekjøp, bygging osv. Foreldreinitiativet fortjener all støtte som er mulig fra kommunen. Et bofelleskap utviklet av dere, som står ungdommene nærmest, er det beste både for ungdommene og kommunen. Særlig for kvaliteten til på tilbudet, men sansynligvis også prismessig. Gratis tomt fra kommunen er det minste dere bør kunne forvente.

Hellvikveien 46 (Skjønhaug) i Bergerskog har lenge vært omstridt. I desember i fjor under behandlingen av arealplanen var det lagt inn forslag om å omgjøre området til LNFområde. (Landbruk Natur og friluft). Forslaget hadde flertall(V, SP, MDG,SV og Rødt), men ordfører sørget for at avstemning ble utsatt og først skal stemmes over ved neste behandling av arealplanen om ca 3 år. I mellomtiden har det vært valg og «betongkameratene» (Frp, AP og H) har igjen fått flertall. De velger da å følge opp en utbyggingsplan som vil gjøre tilbakeføring umulig.

Som alltid, når verdifull natur skal bygges ned så prøver utbygger å finne muligheter for å splitte motstanden. Når Ketil Johansen ville bygge ut skogen mellom lysløypa og Tangen fikk han utredet saken som økolandsby og sådde en vis splid i miljøpartienes rekker. Nå selges Skjønhaug inn som boligsosialt prosjekt og med boliger for personer med funksjonsnedsettelser særskilt. Hva det boligsosiale består i, ut over ovennevnte prosjektet, har ingen klart å svare på.

Kommunen har tydeligvis vært aktiv partner i å utforme forslaget. Jeg synes det er trist at kommunen lar seg bruke i dette forsøket på å bruke utsatte grupper i et politisk spill. Å tilby «billig tomt» til dere for å få godkjent et svært omstridt boligprosjekt er mer enn ufint.

Allerede nå i vinter når reguleringsplan for Tangen sentrum kommer, får kommuen en gylden mulighet til å støtte foreldreinitiativet. Da kan kommunal tomt i Kongleveien avsettes til formålet.  Kommunen har en rekke andre mulige tomter også.

Jeg forutsetter at kommunen tilbyr tomt til dette formålet til samme pris som Steinerskolen i sin tid fikk kjøpe sin tomt for, kr 1,-

Geir Christensen
Rødt


Innlegget i AMTA som dette er svar på:


Ikke bare skog, men også folk

Monday, January 1, 2024

AP skryter av å verne Bergerskog. Hmmm?

 

Bergerskog. Ca 1/3 av denne sammenhengende 

skogen er ikke Bergerskog i følge AP.


Bergerskog er det vanlige navnet på det sammenhengende skogsområdet som ligger sør og øst for Berger skole, øst for fylkesvei 156 og nord for Hellvikveien/fylkesvei 1410. Skogområdet er det siste, større området med skog i Hellvik/Bergerområdet som står igjen etter en svært stor utbygging de seneste 30 årene. Området har viktige naturverdier og stor betydning som nærskog for skolen og beboerne. Kampen for å verne Bergerskog har pågått i flere 10-år.

APs Lorentzen, Aavitsland og Høvik skryter av å ha vernet Bergerskogen: «Dette har Arbeiderpartiet både støttet fullt ut og medvirket til.» (AMTA 20.12.23)
Litt historieoppfrisking:
I 2015 vedtok kommunestyreflertallet (AP, H og FrP) en reguleringsplan som medførte nedbygging av Bergerås, den største tomten i skogen. Rødt med flere mente dette var så alvorlig ødeleggelse av verdifull natur at vi krevde lovlighetskontroll fra Fylkesmannen. Vi fikk mye tyn for dette av bl.a. AP den gangen. 
Sammen med klage fra en rekke miljøorganisasjoner medførte kontrollen at Fylkesmannen opphevet planen fordi miljøspørsmål ikke var tilstrekkelig avklart.
Hvoretter kommunestyret med AP i spissen  igjen vedtok en nesten identisk plan. Igjen krevde vi lovlighetskontroll fra Fylkesmannen (nå Statsforvalteren). Hvoretter Fylkesmannen på nytt opphevet kommunestyrets vedtak.
Deretter sørget det samme flertallet i kommunen for å anke Fylkesmannens avgjørelse inn for Departementet. Departementet opprettholdt Fylkesmannens vedtak.
Når alle ankemuligheter var oppbrukt ga kommuneadministrasjonen seg og foreslo området sonet tilbake fra boligområde til LNF(landbruk, natur og friluftsliv). Dette ble enstemmig vedtatt.
Mener virkelig AP at dette er å medvirket til vern av Bergerskog? 
Nå reklamerer de for neste «miljøvennlige» utbygging i Bergerskog.
Hva er Bergerskog?
For de som ikke er lokalkjent: Området består av 4 store tomter:
Bergerås 63 mål  
Til Bergerås 59 mål
Ekely 23 mål og
Skjønhaug 34 mål
samt en rekke mindre eiendommer 
Skjønnhaug (Hellvikveien 46) er det sørøstre hjørnet av Bergerskog. Men ikke for AP. De har trukket en vilkårlig linje midt inne i skogen og nekter for at Ekely og Skjønhaug hører til Bergerskog.
AP har altså prøvd alle muligheter for å få bygget ut den største tomten samt mener at to av fire større tomter ikke er Bergerskog.
Kan dere forklare hva dere egentlig vil verne? For oss som bruker skogen er det litt uforståelig.
Olga Papalexiou  
Geir Christensen
Rødt

Saturday, December 30, 2023

En evig fredsaktivist

Å ha en mor som i en alder av 92 fremdeles er fredsaktivist er  en utfordring. Mamma fikk årets hederspris fra Bestemødrene for Fred før jul.  At Bestemødre for Fred er den mest aktivistiske fredsorganisasjonen i Norge bør gi oss andre et hint om hva vi kan gjøre.  Her er Klassekampens reportasje:




 




















Frontlinja for fred

Verdig vinner: Penny Heymans (i midten) og nær sagt alle rundt bordet tar bilder av årets mottaker av Bestemødre for freds ærespris: Sidsel Wold.
Fredstoget: Den årlige julelunsjen samler lokallagene til Bestemødre for fred fra ulike steder i Norge. Med toget fra Lillehammer kom Sidsel Bjørneby og Ågot Stigen Sørhagen.
Fredsfest: Anne Hulda Skuterud hilser på Ågot Stigen Sørhagen idet hun ankommer Bestemødre for freds årlige julelunsj. Til høyre for Sørhagen sitter Sidsel Gilbert, og til venstre sitter Aud Hagen fra lokallaget i Drøbak. Bak står en av de eldste fredsbestemødrene, Cathrine Hellstenius på 92 år.
VERDIG VINNER: PENNY HEYMANS (I MIDTEN) OG NÆR SAGT ALLE RUNDT BORDET TAR BILDER AV ÅRETS MOTTAKER AV BESTEMØDRE FOR FREDS ÆRESPRIS: SIDSEL WOLD.
Verden står i brann, men noen bestemødre har en ukuelig tro på fred.

Hva i all verden skjer her? spør Penny Heymans.

Det er desemberformiddag i Oslo sentrum, og flere gater er sperret av. På hvert eneste hjørne står det politifolk og pansrede kjøretøy. Det vrimler av journalister.

Dagens store nyhet har gått Heymans hus forbi blant alt hun skulle ordne denne morgenen. Det viser seg at den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj er i byen. Han har ankommet helt overraskende samme morgen. Dagen i forveien var han i USA. Besøket gikk ikke slik han håpet. Viljen til fortsatt våpenstøtte er dalende.

En bilkortesje svinger inn rett foran Heymans, en rekke politibiler først, så flere mindre svarte. I en av dem sitter Zelenskyj, i de andre de nordiske statsministrene og Islands president. I løpet av dagen skal de diskutere den nordiske støtta til Ukrainas kamp mot Russlands invasjon.

– Å, det er han som er her. Ja, da forstår jeg sikkerheten, sier Heymans.

Besøket endrer ikke på Heymans ærend, men litt på ruta hennes. Hun må ta en omvei for å komme seg til sin faste post utenfor Stortinget, der hun er hver eneste onsdag mellom klokka halv tolv og halv ett.

Den 77 år gamle Penny Heymans er fredsaktivist, kveker og aktivt medlem av organisasjonen Bestemødre for fred. Når hun ankommer Eidsvolls plass, står allerede flere bestemødre klare med løpesedler i hendene.

Bestemødrene ønsker seg fred til jul. På Zelenskyjs ønskeliste står våpenstøtte. Seinere denne dagen skal deres veier krysses på nytt.

De siste årene har spørsmålet dukket opp nå og da: Hvor har det blitt av fredsbevegelsen? Her er den. I hvert fall en liten del av den. En standhaftig gjeng som i over 20 år har holdt hodet kaldt og hjertet varmt. De er godt voksne, har levde liv bak seg og et håp om fred foran seg. Én time, én gang i uka, i flere norske byer, deler Bestemødre for fred ut løpesedler om fredsarbeid, nedrustning, fredskultur og kritikk mot en stadig voksende krigsindustri. De liker ikke krig, og de har en ukuelig tro på fred – selv nå, når verden står i brann.

Å be om fred er å be om bråk

– Vil du ha en løpeseddel fra Bestemødre for fred? Nei? Nei vel, du vil ikke det.

Midt i en julepyntet Storgata i Lillehammer sentrum en knapp uke tidligere har lokallaget til Bestemødre for fred samlet seg. Her står de hver fredag uansett vær.

– Det gjelder å si «vær så god». Om du spør «vil du ha?», da kan de si nei. Vær så god betyr jo at det gratis, at det er noe de får. Jeg slipper ikke noen forbi før de har svart, sier 83 år gamle Sidsel Bjørneby.

Anne Hulda Skuterud på 70 år er ganske ny fredsbestemor, og nå får hun litt opplæring i løpeseddelstrategier fra Bjørneby.

Hver uke lages en ny løpeseddel med et nytt tema. Denne uka er det Gaza, informasjon om fakkeltog for Nobels fredsprisvinner Narges Mohammadi og en bokanbefaling av Sidsel Wolds «Landet som lovet alt» som preger A4-arket med utskrift på begge sider.

Bestemødrene sprer seg rundt i gågata. Anne Hulda Skuterud har tatt plass rett utenfor Kiwi.

– Jeg er ingen misjonær, men jeg har bedret meg litt. Jeg er ikke så flink til å få med meg flere da, sier Skuterud.

Det var Sidsel Bjørneby som tok initiativet til å starte lokallaget på Lillehammer. Hun ville også stifte et lokallag for Extinction Rebellion, men på oppstartsmøtet var det bare tre, Bjørneby og to andre på hennes egen alder, som møtte opp. Så da ble det Bestemødre for fred. Krig er tross alt også miljøkamp, vil Bjørneby understreke.

Anne Hulda Skuterud ble selv rekruttert på gata av 76-åringen Ågot Stigen Sørhagen, som nå står et par meter fra henne. Litt tilfeldig gikk Skuterud forbi en fredag. Det var på våren 2022, kort tid etter Russlands invasjon av Ukraina. Da hun kom i prat med Sørhagen, skjønte hun at det faktisk fantes noen som ville snakke om både fred og nedrustning.

En mann tar imot en løpeseddel før han hopper inn i en taxi, men han rekker akkurat å si:

– Jeg støtter det dere gjør!

Men ikke alle gjør det. Fredsarbeid er et minelagt felt. Tidligere i år skrev Aftenposten en sak med tittelen: «Å arbeide for fred er å be om bråk». Og i fjor ble det en liten storm rundt en reportasje i Morgenbladet da fredsbevegelsen (eller fraværet av den) ble begrunnet med ensidig antiamerikanisme.

Å be om fred, kritisere Nato og våpenindustrien er altså ikke bare lett, men det var nettopp Russlands invasjon i Ukraina og den breie våpenstøtta, som fikk den pensjonerte psykologen Anne Hulda Skuterud til å tenke: «Nei, noe her er helt feil.»

Livet i spagat

– Krigens gru sto for meg. Jeg så for meg bildene fra byer i Syria, hvordan de ble fullstendig ødelagt i krigen. Jeg så for meg Libya, der Norge var med å bombe. Det var en emosjonell reaksjon: Det kjentes bare helt feil, forteller Anne Hulda Skuterud om følelsen hun fikk da krigen i Ukraina var et faktum.

Skuterud var i ferd med å gå av med pensjon, og hun ville bruke tida til noe meningsfylt utenfor hjemmet.

– Det kjennes viktig å bry seg om mer enn egen helse og velstand så lenge en kan, forteller hun sittende i en lenestol hjemme hos seg selv og mannen Arngrim Ytterhus.

Det har vært en tøff høst. Å ta inn bilder og nyheter fra Palestina må balanseres med å ta inn livets små og hverdagslige øyeblikk, forteller hun. Å se på småfuglene i lønnetreet utenfor kjøkkenvinduet, passe barnebarna og følge med på isen som nå har lagt seg speilblank på Mjøsa.

– Det er som å stå i en spagat. Nå prøver jeg å være mer bevisst på at jeg må veksle mellom virkelighetene. Man må også ta pauser fra strømmen av grusomme nyheter, sier Skuterud.

En total verdensomspennende fred har hun ikke tro på. Konflikter vil alltid oppstå, men konflikter kan også forebygges, og når de oppstår, må man gå i dialog for å løse dem. Dette mener Skuterud både som fredsaktivist og som psykolog.

– Jeg opplever at det er ei direkte linje fra å arbeide som psykoterapeut til arbeid for fred. I begge tilfelle er det avgjørende å forsøke å sette seg inn i den andres perspektiv og løse konflikter uten krig.

I 2004 fikk Skuterud konflikten i Midtøsten tett på. Hun var i Palestina i forbindelse med et prosjekt med Palestinsk Røde halvmåne og Palestinakomiteen. De skulle gi psykososial hjelp til ambulansepersonell og familiene deres.

– Ambulansene ble beskutt, og i Gaza ble boliger rasert av bulldosere. Vi var der for å holde kurs, men dette ble umulig i en krigssituasjon. Vi ble heller vitner som kunne fortelle verden hva som skjedde.

Å gjøre en forskjell

Mannen til Anna Hulda Skuterud, Arngrim Ytterhus, har vært med i Palestinakomiteen i flere år. De er en eldre garde som holder stand på Lillehammer – slik det er i de fleste av Palestinakomiteens små lokallag landet rundt – men med krigen denne høsten har de opplevd en tilstrømming av unge aktivister. Noen dager i forveien sto noen av dem midt i hoppbakken og protesterte mot våpenprodusenten Nammos sponsing av det norske hopplandslaget. Slikt er en vitaminsprøyte.

– Det er viktig å engasjere seg for å holde hjertet varmt og å kjenne medfølelse. Ellers blir jeg kald og nummen. Å organisere seg er en motkraft, sier Skuterud.

– Hvor mye gjør du det for din egen del, og hvor mye handler det om å gjøre en forskjell?

– Det går sammen som hånd i hanske. Om vi tenker på krigene i Palestina og Ukraina, så har det ikke noe å si at vi går der og deler ut våre løpesedler. Det er en minimal dråpe i havet, men det har noe å si for meg, og det har noe å si for det norske fellesskapet. Folk blir bombet. Vi må kunne si ifra at dette er galt.

– Får du høre at det er naivt å tro på fred?

– Du blir møtt med det ja, at folk sier at det bare er tull, og at det aldri blir fred. Og jeg er enig: Jeg tror det aldri vil bli totalt fred, men man må være tålmodig. Akkurat nå ligger fredsbevegelsen litt lavt i terrenget, men kanskje vi kan komme tilbake til dit vi en gang var.

Skuterud og de andre bestemødrene må tåle noen overbærende smil og «så søte dere er», når de er ute på gata, men de kan også få kraftige motargumenter og kritikk.

– Det var en som beskyldte oss for å støtte Vladimir Putin, men han kan ikke ha lest det som sto på løpeseddelen. Men sånn var det høsten 2022: Sa du fred, ble det tolka som en støtte til Putin.

– Hva med Ukrainas rett til å forsvare seg?

– Det er vanskelig. Helt i starten av invasjonen og krigen tenkte jeg på Mahatma Gandhis ikkevolds-budskap. Hva om det var den ikkevoldelige motstanden som hadde vunnet fram? Hvordan hadde det sett ut da? Men det er klart, du blir angrepet, og det er dypt menneskelig å forsvare seg og kjempe imot.

Skuterud rister på hodet når hun tenker på alle de ungene mennene som har blitt sendt inn i krigen så langt og mistet livet.

Hun plukker opp et avisutklipp fra denne avisa, en anmeldelse av boka «Fredskultur» av den mangeårige fredsforkjemperen Ingeborg Breines. Skuterud leser opp fra det siste avsnittet i anmeldelsen:

– «Er det ikke mer urealistisk eller idealistisk å tro at et voksende militærapparat kan verne oss mot de sammensatte krisene som truer vår eksistens?».

Muren

Anne Hulda Skuterud er et nyttårsbarn født i fredstid. Men tre av hennes eldre søsken opplevde å måtte flykte fra krigen da nazistene okkuperte Norge. Faren tok del i motstandsarbeid, og foreldrene måtte til slutt flykte i nattas mulm og mørke over til Sverige.

– Jeg kan bare se for meg hvordan det må ha vært for dem å flykte med tre små barn. Mor samlet oss alltid i oppveksten og fortalte om det. Jeg tror nok det sitter i meg og alle brødrene mine, og at det har påvirket valgene våre, denne erfaringen med krig og flukt i egen familie. Broren min, Ola, har jobbet mange år for internasjonale Røde Kors i konfliktområder, blant annet i Palestina.

Skuterud har satt seg ved kjøkkenbordet. Her inntas morgenkaffen og dagsferske aviser hver dag. Her er det én virkelighet på avissidene foran henne og en annen rett utenfor.

– Alle burde ha et tre utenfor vinduet, sier Skuterud og ser ut gjennom kjøkkenvinduet og på et lønnetre.

Arngrim Ytterhus står på utsida og heller fuglemat inn i selvlagde fuglebrett. På veggen henger en plakat med ulike fuglearter. De ser mye rart her, som sibirsk nøttekråke.

Jula skal i år feires med barnebarna. Da vil Skuterud sette seg ned foran pianoet i stua. Hun synger og spiller sjeldent for andre, men for barnebarna, og i jula, gjør hun et unntak. Hun blar litt i sangboka på pianoet.

– «Et barn er født i Betlehem», den liker jeg godt.

Da hun besøkte Betlehem i 2004, fikk hun se Israels «sikkerhetsmur» med egne øyne.

– Jeg ble helt satt ut da jeg så den. Muren går ikke i en rett linje, den snirkler seg gjennom byen og låser helt bevisst inne oliventrær og hus, forteller Skuterud.

Fredsbarnet

Der Anne Hulda Skuterud er et nyttårsbarn, kan Penny Heymans kalles et vaskeekte fredsbarn. Fødselsdagen hennes er omtrent på dagen ni måneder etter at andre verdenskrig tok slutt. Som kveker er fred en viktig del av Penny Heymans liv. Kvekerne er et religiøst fellesskap. De arbeider ut fra Jesu kjærlighetsbudskap, men har ingen prester eller kirker. De bruker såkalt stille andakt og mener Gud er i en og hver av oss. Det er en viktig kjerne, sier Heymans, men det blir litt vanskelig å holde fast ved når det kommer til maktpersoner som Adolf Hitler, Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu.

– Det er ikke lett, men sånn er kvekerne. Vi må se Gud, også i dem. Kvekerne har reist verden rundt, møtt diktatorer og forsøkt å spre et budskap om fred. Det er kanskje herlig naivt, men en kvekervenninne i Slovenia skriver jevnlige brev til Putin, forteller Heymans hjemme hos seg selv på Storo i Oslo.

Noe svar fra Putin har venninna hennes aldri fått, men en ukuelig tro på det konstante arbeidet og de små handlingene er en slags motor for Penny Heymans. På en bokhylle i stua hennes står det et kort med et sitat om nettopp dette. Man må aldri tvile på hva en liten, dedikert og forplikta gruppe kan klare å utrette.

Litt slik ser Heymans på Bestemødre for fred, og det er derfor hun har vært med siden 2012 da hun gikk av med pensjon som daglig leder i Kvekerhjelpa.

– Vi er litt unike. Det vi gjør, er å treffe vanlige folk, og vi snakker til dem ansikt til ansikt. Når organisasjoner har seminarer og møter, er det ofte for sine egne støttespillere. Vi møter folk på gata og snakker med dem om Nobels fredspris, norsk basepolitikk og nedrustning.

Heymans erfaring er at mange aldri har hørt om, eller satt seg skikkelig inn i problemstillingene knytta til krig. Når de sprer sine løpesedler, og kommer i prat med folk, sår de kanskje et lite frø, mener hun.

– Jeg har troa på det vi gjør.

Helvete på jorda

Akkurat nå er det mye som skal gjøres. Heymans setter seg i lenestolen og åpner en bærbar datamaskin. Hun har noen forberedelser igjen før Bestemødre for freds årlige julelunsj. Da skal de lokallagene som kan, komme til Oslo, og både hederspris og ærespris skal deles ut.

Heymans mangler de siste matbestillingene. Hun taster i vei og leter mellom et mylder av åpne faner i nettleseren for å finne fram til riktig.

– Skal vi se: Her var det en e-post jeg må svare på.

Heymans prater for seg selv mens hun går gjennom lista over det siste som må gjøres. Det hun liker, både med kvekerne og med Bestemødre for fred, er fellesskapet basert på verdier som pasifisme og enkelhet, ting som kan være vanskelige i vår tid, sier hun.

– Er du redd for framtida?

– Jeg er ikke redd, men jeg er bekymret. Jeg tenker hele tida på hva jeg burde gjøre, men jeg er ikke så modig. Jeg burde jo bare gå og sette meg ned med en plakat foran Stortinget.

Heymans tror verken på himmelen eller på helvete. Hun tror på det vi kan utrette, skape og endre mens vi er i live, men det som skjer i Gaza akkurat nå, kan vanskelig beskrives som noe annet enn helvete på jord. FNs tidligere generalsekretær, Dag Hammarskjöld, sa en gang at «FN ble ikke skapt for å bringe menneskeheten til himmelen, men for å redde oss fra helvete». Foreløpig klarer ikke internasjonale mekanismer å stoppe bomberegnet over Gaza eller den pågående krigen mot Ukraina.

Da får bestemødrene trå til og gjøre sitt lille bidrag for verdensfreden.

Ikke Putins støttespiller

Dagen for julelunsjen har kommet. Zelenskyj er i Norge, og Heymans går mot Stortinget for å møte de andre bestemødrene. I dag er de flere enn på en normal onsdag. På grunn av julelunsjen har medlemmer fra flere andre lokallag tatt turen til byen.

Heymans svinger inn på Karl Johan. På himmelen henger det et helikopter.

– Hva tenker du om at Ukraina nå er helt avhengig av en fortsatt økonomisk støtte fra Vesten for å holde stand mot Russland?

– Dette er et vanskelig spørsmål.

Heymans skritter over speilblank is på fortauet.

– Vi skulle aldri ha vært her. Det er det som er problemet. Hva kan vi gjøre nå? På mange måter er det for seint, sier hun.

Å sende eller ikke sende våpen til Ukraina har delt både fredsorganisasjoner og venstresida i Vesten. Det er et slags være eller ikke være.

– Om du ser et kart over Natos baser og Ukrainas søknad til Nato, så er det mulig å forstå at dette er en provokasjon for Russland, sier Heymans.

Men at hun er en støttespiller for Putin, vil hun ha seg frabedt. Det handler om å kunne se en konflikt fra begges ståsted, uten at man må innta den ene eller den andre posisjonen. Å male verden i flere nyanser enn svart og hvitt er viktig for Bestemødre for fred.

Heymans ankommer Stortinget, hvor det ukrainske flagget er heist ved sida av det norske ved inngangen. Journalistene virrer rundt. Hvor er Zelenskyj? Et provisorisk live-studio er satt opp på Eidsvoll plass, men Heymans lar seg ikke affisere. Hun har en jobb å gjøre.

En vind som snur

– Har du hørt om Nobels fredspris? Vet du hvem den gikk til i år?

Heymans har møtt og klemt på alle sine medfredsbestemødre og knytt fast skiltet med logoen og navnet til organisasjonen på magen. I hendene har hun en bunke med løpesedler.

To unge gutter har stoppet opp og lytter lydig til Heymans forklaring om den iranske kvinneaktivisten, Narges Mohammadi, som sitter fengslet for sitt arbeid for frihet og demokrati i Iran.

Bestemødrene sprer seg på ulike steder ved Stortinget. Turister fra det enorme cruise-skipet Aida takker høflig nei til løpeseddel på norsk, men mange andre tar imot, og noen utbryter, nesten overrasket, «Bestemødre for fred!», før de vandrer videre oppover Karl Johan.

– Så du på Al Jazeera i går kveld? Det var om fredsarbeid, sier 85 år gamle Heidi Andersen til Cathrine Hellstenius på 92, en av de eldste i gjengen.

En løpeseddel glir ut av votten til Hellstenius og faller på bakken, og 92 åringen bøyer seg ned på et blunk for å plukke den opp igjen. Ingen stive ledd å spore.

– Nei, det så jeg ikke. Hva var det? spør hun tilbake.

– Det handlet om alle landene som nå stemmer for våpenhvile. Det er mange! sier Andersen entusiastisk.

Er det en vind som snur? Er det flere som nå tror på fred?

Når alle løpesedlene er delt ut og kulda har begynt å krype inn til beinet, er stadig ingen Zelenskyj i sikte. Julelunsjen venter. I samla tropp beveger Bestemødre for fred seg til Det Norske Teatret. Politisperringer gjør fortauet ekstra smalt, men de går tett, noen arm i arm. På teatret ankommer også gjengen fra Lillehammer, Ågot Stigen Sørhagen, Sidsel Bjørneby og Anne Hulda Skuterud. Det vesle lokallaget finner plass langs de to pyntede langbordene i kafeen.

Fred for framtida

«Lev i dag, våg i dag, gjør det i dag!» Cathrine Hellstenius har inntatt podiet på Det Norske Teatret med noen velvalgte ord fra den chilenske poeten Pablo Neruda. Hun har fått æren av å overrekke årets hederspris til sin venninne og med-92-åring Turid Harbou-Hals, en grunnleggerne av Bestemødre for fred. Organisasjonen fyller 20 år i år.

Årets ærespris skal også deles ut, i år til journalist Sissel Wold. Hun har fått plass på samme bord som Penny Heymans. Det var ikke så vanskelig å avgjøre årets ærespris har Heymans tidligere fortalt. Da Wold ble nominert, ble hun stemt fram med et overveiende flertall. Boka hennes fra 2015 «Landet som lovet alt» har fått fornyet aktualitet, og bestemødrene mener Wold gjør noe som også er så viktig for dem: å se en konflikt fra begges ståsted.

– Du har blitt kritisert, men du er en viktig stemme. Når du blir pensjonist, er du hjertelig velkommen til å bli med oss! sier Randi Karlstad på vegne av bestemødrene.

Og Wold vil selv takke.

– Det er mørkt nå. Med Palestina, med Putin og med Trump som kan vinne valget i 2024. Desto viktigere er det å arbeide for fred. Når jeg rapporterer fra Midtøsten, så har jeg i alle år oppsøkt fredsbevegelsen i Israel. De er ikke store, men de vil avskaffe okkupasjonen, og det gir meg håp. For min egen mentale helse så må jeg snakke med sånne folk, sier Wold.

Men fred, når blir det fred? Det vil ta tid, mener Wold, og smører seg med samme tålmodighet, som er selve navet i Bestemødre for fred. Kanskje to generasjoner, sier hun. Bestemødrene nikker. De vet at de selv ikke skal få oppleve fredstid, men kanskje deres egne barnebarn vil det. Det er motivasjon nok til å fortsette arbeidet.

Blålys lager strimer inn i kafeen. På utsida kjører bilkortesjen med Zelenskyj forbi. I et glimt er storpolitikken få meter fra bestemødrene på grasrota. Zelenskyjs ærend i Oslo går bedre enn i USA.

– Dere er et lys i mørket, avslutter Sidsel Wold takketalen.

Bestemødre for fred

Bestemødre for fred ble stiftet i 2003 og tok over for Bestemødre mot atomvåpen stiftet i 1983.

De har rundt 75 medlemmer, og seks aktive lokallag. Det aller nyeste er i Fjaler i Sogn og Fjordane, det ble stiftet i høst.

Hver uke lager de en løpeseddel om tema relatert til fredsarbeid og nedrustning.

Et sted mellom 500 og 600 løpesedler blir delt ut hver uke på faste dager og tidspunkt i ulike byer.